17. mai forberedelser

Jeg gleder meg til 17. mai. Det er jeg neppe alene om. Det blir første gang jeg skal feire grunnlovsdagen på Hadeland og jeg ser frem til å se hvordan dagen feires her.

Jeg har forstått at det er mange tradisjoner som dere i lang tid har klart å holde i hevd. Særlig gleder jeg meg til å oppleve arrangementet ved Vinje-støtten utenfor søsterkirkene, hvor også KK er med og synger. Det er visst en av de viktigste hendelsene i løpet av dagen? Etterpå skal jeg lede familiegudstjenesten i Nikolaikirken. Det blir hyggelig! – Også kommer det vel til å gå slag i slag etter det.

Tradisjoner må imidlertid ikke bare bli noe vi opprettholder for pliktens skyld. I et samfunn som stadig utvikler seg, må vi unne oss selv muligheten til å se kritisk på de tingene vi gjør. Derfor er jeg åpen for at vi for fremtiden for eksempel kan drøfte om dette med familiegudstjenester er liv laget. Kanskje kunne gudstjenesten vært lagt til en annen tid? Kanskje kunne den vært slått sammen med andre arrangementer?

Jeg synes det er fantastisk å få muligheten til å synge "Ja, vi elsker" med all den stemme jeg har. Det er med andre ord ikke arrangementet jeg vil til livs. Jeg er bare livredd for at kirkens stemme låses inne i kirkerommet. Den må få komme ut på torget og bli en del av den helhetlige feiringen av at vi fremdeles bor i et fritt land. Jeg tror vi kan gjøre det uten å overkjøre noen av dem som ikke deler kirkens tro. For det er jo først og fremst gleden vi deler på en slik dag.

Etter mitt syn er det tradisjonene på 17. mai vi ønsker å ta vare på: En tydelig og gledesfylt feiring av at frihet og fred fremdeles får prege landet vårt.

Ivaretakelse

Jeg blir mer og mer fascinert av de ulike kvaliteter ved miljøet her på Hadeland og i Land. Aldri har jeg bodd et sted hvor folk er så flinke til å møte opp i begravelser som her. For de kommer ikke bare når det er en nær slektning som skal begraves, men er like flinke til å komme når en nabo, en bekjent, en arbeidskamerat eller mora til en kompis er død.

Gang på gang har jeg til gravferd sett hvordan kirkene fylles av folk som gjerne vil være med på å gi støtte til dem som har mistet noen av sine. Dette er en måte å leve sammen på som jeg har stor sans for. Det ser ut til at folk her oppe har skjønt at vi aldri kan forvente at livet smiler til oss hele tiden. Når det gjør det – så skal vi glede oss over det. Men når jeg for eksempel opplever å miste en av mine kjære – så skal jeg ha trygghet på at jeg også da kan forvente at ikke bare resten av slekta er der, men mange av vennene og en god del av arbeidskollegene mine.

Samlivet mellom alminnelige folk her på Hadeland og i Land opplever jeg at på denne måten virkeliggjør hva jeg vil kalle et ivaretakende nærmiljø. Det skal vi være stolte av, og aldri kaste fra oss.